nesset-einarengdal

Aktuelt – et giftfritt Molde

Organisasjonen «GIFTFRITT MOLDE» har som formål å stoppe planene for etablering av deponi for farlig uorganisk avfall på Raudsand. I tillegg er det planer om ytterligere utvidelser av dagens drift, det såkalte deponi 2, som også må stanses. Organisasjonen vil samtidig ha fokus på opprydding etter tidligere drift.



"Deponisaken" - juridisk vurdering vedr. saksbehandling i Molde kommune

Organisasjonen Giftfritt Molde har bedt professor dr. juris Ørnulf Rasmussen om å kommentere kommuneadvokaten i Molde sitt notat i sak "Omgjøring - Reguleringsplan Bergmesteren Raudsand". Professor Rasmussen ser saken noe annerledes enn kommuneadvokaten. Se tilhørende sak "Pressemelding" på vår nettside. FOTO: ØYVIND SANDNES/NRK

NOTAT av 17.02.20 (som henvist til i sak "Pressemelding" fra organisasjonen Giftfritt Molde)

Organisasjonen Giftfritt Molde har bedt meg kommentere Molde kommuneadvokats notat, datert den 29.01.2020,  i sak ”Omgjøring – Reguleringsplan Bergmesteren Raudsand”.

Jeg er kjent med planvedtak i saken, innsigelsessaken, og kommuneadvokatens notat til  ordføreren.

Problemet er hvordan kommunen skal rettslig og administrativt håndtere den utfordring man møter, ved politisk skepsis til fhv Nesset kommunes reguleringsplan for Raudsand, som nå ligger til innsigelsesbehandling i departementet.

Spørsmålet synes, først og fremst, å være hvilket handlingsrom Molde kommunestyre nå har.

Jeg ser saken noe annerledes enn kommuneadvokaten:

1.         Slik jeg ser det, vil det være det øverste politiske nivå i Molde kommune; kommunestyret, som nå bestemmer om man fortsatt skal stå ved den plan Nesset kommune vedtok, og som er til innsigelsesbehandling i departementet, eller ikke stå ved den. Dette er, på et slikt stadium, et rent politisk spørsmål.

Det står kommunestyret fritt å gi uttrykk for - gjennom et politisk vedtak – hva man ønsker å gjøre. Et slikt vedtak gir ikke umiddelbare rettslige virkninger. Men det gir et politisk styringssignal; formulert som en henstilling til kommunedirektøren og ordføreren om prioritering av oppgaver, og som et signal til departementet om hva som er politisk ønskelig hos den lokale beslutningsmyndigheten; kommunestyret i nye Molde kommune.

Verken kommunedirektøren eller ordføreren har kompetanse til å hindre en slik politisk prosess, eller et slikt vedtak. Tvert i mot har begge en lojalitetsplikt overfor et politisk flertallsvedtak i kommunestyret.

Kommuneadvokatens notat viser til kommuneloven § 13-1, tredje ledd. Denne er en pliktregel, som retter seg mot den administrative ledelse i kommunen. Den gir ikke kommunedirektøren selvstendig styringskompetanse mht. hvilken politisk agenda kommunen skal ha, eller hvilke politiske valg kommunen skal gjøre.  

2)         Etter kommuneloven § 11-3, femte ledd, er kommunestyret som hovedregel suverent. Det kan treffe vedtak i saker som ikke er satt på sakslisten, og også der saksdokumenter ikke er gitt ut sammen med innkallingen.

Møtelederen, her altså ordføreren, eller 1/3 av de møtende representantene, kan imidlertid hindre at en sak blir formelt behandlet, og dermed at vedtak treffes.  Det er en sakbehandlingsmessig ”vetorett”, som kan føre til utsettelse av en sak, til tross for at det er flertallets vilje at den behandles.

Kommunestyrets flertall kan imidlertid, i vedtaks form, pålegge kommunedirektøren/ ordføreren å fremlegge en formell sak om dette, hvoretter vedtak med det samme ønskede innhold vil kunne treffes. 

Kommunestyrets flertall kan, for å få tid til å håndtere saken formelt, henstille til  kommunedirektør og ordfører om å avstå fra å arbeide for en avgjørelse i innsigelsessaken, før nye Molde kommunes kommunestyre har fått håndtert saken formelt.

Bestemmelsen i § 11-3 speiler det kommunalrettslige grunnprinsipp, at kommunen styres av det politiske flertall i kommunestyret – når alt kommer til alt.

Bestemmelsen i § 11-3 femte ledd kan mao ikke hindre et flertall i kommunestyret fra å gi uttrykk for at det anses ønskelig at en pågående departemental innsigelsessak stilles i bero, til kommunestyret kan formelt håndtere et slikt vedtak.

3.         Kommuneadvokaten viser til kommunelovens § 11-10,  og synes å mene at de medlemmer av kommunestyret som har vært med på å utarbeide et forslag til vedtak om å stanse en videre behandling av innsigelsessak i departementet, vil være inhabile ved det samme kommunestyres votering over et slikt forslag.

Jeg kan ikke se det slik. Bestemmelsen retter mot en situasjon med formell rollekombinasjon; kommunalt ansatt og folkevalgt.  Den er ikke relevant for den situasjon som foreligger her.

Det følger derimot av grunntanken om demokratisk politisk styrt forvaltning, at politisk engasjement hos folkevalgte, i en styrebehandling i kommunen, ikke gjør de engasjerte inhabile på grunn av engasjementet. Dette må gjelde så vel ved benkeforslag, som ved godt forberedte forslag. Å anvende habilitetsregler mot dette,  ville stride mot grunntanken om at representantene har sine posisjoner på grunn av sitt politiske engasjement. Etter mitt syn er det klart at forvaltningsloven § 6 annet ledd ikke vil kunne anvendes på en slik situasjon.

4.         Kommuneadvokaten avslutter med å antyde at et endret politisk flertalls syn i nye Molde kommunestyre mht. Raudsand-planen, ikke vil kunne få rettslige virkninger, fordi bordet – innsigelsessaken - fanger. Mao at saken nå vil bli avgjort i departementet med endelig virkning. Jeg ser det ikke slik.

Departementet har til håndtering innsigelsessak mot en plan som nå formelt hører under nye Molde kommunestyre å vedta/ endre / oppheve.  Slike planer vedtas/endres/oppheves, ved simpelt flertall.

Problemet her oppstår fordi sammensetningen av kommunestyret er endret, både mht. representanter og geografisk opptaksområde. Nesset kommune eksisterer ikke lenger. Hvis det nye kommunestyre – etter den overordnet besluttede organisatoriske endring/ sammenslåing – kommer til at man ikke lenger ønsker å forsvare det planvedtak det er rettet innsigelse mot, er det nærliggende å mene at innsigelsessaken ikke lenger har noen rettslig gjenstand, og at den således bortfaller, også uten at planen er formelt opphevet av den nye kommunen.   Dermed har departementet heller ikke lenger noen sak å håndtere. 

Skulle departementet likevel ha en beslutningskompetanse, må det kunne forutsettes at denne er begrenset til å vedta det både plankommunen og innsigelsesinstansene er enige om; mao; oppheve planen.

At departementet derimot skulle kunne stadfeste en plan som verken innsigelsesmyndighetene eller vedtaksmyndigheten vil ha, synes å stride mot selve innsigelsesinstituttet. Departementet er gitt en lovregulert posisjon som konfliktløser. Og er der ingen konflikt, er der heller ikke noe å løse.

Skulle departementet likevel stadfeste planen, vil i alle fall et slikt vedtak måtte tåle en meget skarp fokusering i forhold til den alminnelige forvaltningsrettslige myndighetsmisbrukslære.

Mitt syn er at departementet ikke har adgang til å stadfeste en plan i en slik situasjon, der det kompetente planorgan ikke lenger ønsker den aktuelle plan, men tvert i mot slutter seg til det syn innsigelsesmyndighetene har fremlagt.  Det foreligger da ikke lenger en slik formell forvaltningsmessig interessekonflikt som innsigelsesinstituttet skal løse.

Det vil være forsvarlig, også ut fra et slikt syn, å mene at departementet kan ha kompetanse til å oppheve planen i samsvar med innsigelsesmyndighetenes og plankommunens anførsler, såfremt disse i det vesentlige er sammenfallende.  En slik departemental håndtering ville kunne være politisk ønskelig, og meget tid- og ressursbesparende. Departementet har kompetanse til å oppheve en plan også uten at det er fremmet innsigelse, sml plan- og bygningsloven §12-13, i visse situasjoner.  Men det er ikke regulert noen kompetanse til å stadfeste en plan reguleringskommunen har opphevet. Departementets kompetanse til opphevelse når lenger enn kompetansen til stadfestelse/fastsettelse.

Formelt sett, ville departementets kompetanse bortfalt om kommunen hadde truffet vedtak om opphevelse av planen. Det ville da ikke ha eksistert noe formelt grunnlag for innsigelse, og dermed ingen innsigelsessak. Departementet måtte da i så fall ha anvendt plan- og bygningslovens bestemmelse i § 6-4, annet ledd. Det ville måtte følge en annen prosedyre enn ved en innsigelsessak. Dette har ikke vært noe team i denne saken.

Et kommunalt vedtak om opphevelse forutsetter at opphevelsessaken følger vanlige regler om planvedtak. Disse gir anvisning på en prosess som tar tid å gjennomføre. Det er dette tidsspenn som gjør at denne saken nå veies juridisk. Hvis, i en slik situasjon, den administrative eller politiske ledelse arbeider mot det syn flertallet i kommunestyret gir uttrykk for, eller forsøker å gi uttrykk for, vil det kunne ansees som illojalt.

Om departementet likevel skulle velge å treffe vedtak i innsigelsessaken, og stadfeste Nessets plan, mens tiden går og en kommunal opphevelsessak forberedes, vil Molde kommunestyre etter min forståelse, i neste runde kunne oppheve planen, etter å ha fulgt prosedyren for det i plan- og bygningsloven. Et planvedtak er ikke hugget i stein, heller ikke etter departementets eventuelle stadfestelse i en innsigelsessak, som altså har mistet sin egentlige gjenstand; tvisten.

Det ville kunne reise spørsmål om tiltakshaver/den private part som foreslo planen, har et rettslig vern for sin posisjon, i den grad denne ble tilgodesett i planen. Mitt syn er at noen slik rettslig vernet posisjon ikke er opparbeidet i denne saken. Jeg går ikke nærmere inn på dette her.

Med vennlig hilsen
Ørnulf Rasmussen
professor dr. juris

Kontaktinformasjon:

Ørnulf Rasmussen                                                       
Professor dr. juris                                                                                                           Advokat                                                                                        

Kontor:
Kirkegt 2
6004 Ålesund
   

Kontor:
Magnus Lagabøtes pl 1
Universitetet i Bergen
Juridisk fakultet
5010 Bergen

Tlf.:  920 80 151
E-post: rasmussen@uib.no

 



 

Share